Mosambik 2011, Harvest School (blogg)

Vi sees igjen Mosambik!

Desember 23, 2011.

 

549x409xIMG_1326-1024x764.jpg.pagespeed.ic.oHghBYzL4X

Det er litt bittersøtt å si det – men nå er vi hjemme i Norge igjen! Jeg har prøvd å skrive dette innlegget lenge, men det er vanskelig å sette ord på hvordan det er å være hjemme. Det er nesten 2 uker siden vi kom hjem til Norge nå, men likevel føles det litt “rart” og uvant enda. Man venner seg fort til en ny tilværelse!

Først er et par bilder fra “graduation” – siste skoledag da vi fikk utdelt diplom for bestått skolegang, og vi feiret hele dagen sammen med de mosambisiske pastorene som også hadde siste skoledag den dagen. De fikk utdelt capser og tskjorter med Iris Ministries logo på, som de var fryktelig stolte over!

549x411xDSCF4988-1024x768.jpg.pagespeed.ic.JV2ao3Km8Y

 

549x411xDSCF4980-1024x768.jpg.pagespeed.ic.kJ4U1T0pJ4

549x411xDSCF4966-1024x768.jpg.pagespeed.ic.Ut1N91KoAI

Det var ikke lenge etter at vi gikk på flyet på vei hjem at jeg skulle ønske jeg kunne gå av igjen. Det er utrolig fint å være hjemme igjen, men jammen savner jeg Mosambik! Etter å ha bodd nesten 3 måneder i ett fattig, afrikansk land, blir man veldig forandret. Det blir ikke helt samme julestemningen av å se all overfloden og materialismen vi svømmer i her hjemme i Norge. Det er utrolig hvor lite man faktisk kan greie seg med og leve på. Og man får litt andre perspektiv og prioriteringer etter å ha sett fattigdom og nød med egne øyne. Vi gleder oss veldig mye til å reise ned igjen om et par år, og å bo der permanent. Man får se forandringer og hjulpet til mye mer når man er langtidsmisjonær et sted, og står der stødig over mange år, istedet for småe svippturer. Selvfølgelig er det også viktig, men for vår del føler vi at det er mer rett å være langtidsmisjonærer. Vi vil se liv og nasjoner forandret og frelst!

 

549x411xDSCF4855-1024x768.jpg.pagespeed.ic.is9mPrjI40

549x732xDSCF4825-768x1024.jpg.pagespeed.ic.4vT8mxycO7

 

 

 

 

 

 

 

 

 

To av mine små hjerteknusere der nede. Men alt til sin tid, og nå blir det veldig godt å være hjemme hos familien, og feire jul med alle tradisjonene som hører med. Nå skal vi feire jul på Oppdal hos min(Lindas) familie, før vi 3.juledag tar med oss flyttelass og setter oss på toget til Mo i Rana. Vi gleder oss veldig til neste epoke i livet der! God jul, alle sammen!

 

“De rikeste er ikke de som har mest, men de som nøyer seg med minst.” – Rolland Baker –

549x411xDSCF4987-1024x768.jpg.pagespeed.ic._37yXB7gjG

549x412xHPIM2748-1024x769.jpg.pagespeed.ic.CN3rhRekXQ

 

Afrikanske utfordringer

November 18, 2011.

 

311-1024x768

 

GIKK UTEN Å DUSJE I NESTEN 2 UKER

Vi har fortsatt ikke gått en hel uke uten at vannet eller strømmen er borte. Det er som oftest fordi vi har brukt for mye vann og tømt tanken på basen, eller at det er en feil i bysystemet, og hele byen er tom for vann. Bortsett fra at man ikke får lov å dusje, bruke toalettet eller vaske klær, så syns jeg personlig det ikke er så altfor ille når vannet er borte. Man kan hente vann fra brønnen ca 100 meter nedenfor for å vaske opp i, og havet er 200 meter fra oss, så det er utrolig lett å gå dit og vaske seg. Det lengste vi har gått uten rennende vann er 4 dager. For noen uker siden gikk jeg og Stig nesten 2 uker uten å dusje, vi brukte kun havet og våtservietter.

Det er litt verre når strømmen er borte. Vi bor i et stort «rekkehus» med over 40 personer i alt, og det elektriske i dette huset er ikke laget for så mange personer. Så det kortslutter ganske ofte, dersom noen har mer enn én ting plugget i veggen om gangen. Det skjer også ganske regelmessig at all strømmen i hele byen er borte, og det verste da er at vi ikke kan bruke vifta på rommet vårt. Noe som nesten er krise i denne varmen;-) Midt på dagen er det så utrolig varmt at jeg som oftest må gå innendørs og sette meg på en stol rett foran vifta for å ikke bli overopphetet, og uten strøm er det ingen sted å unnslippe varmen. Det pipler konstant svettedråper fra ansiktet mitt, og klærne blir gjennomvåte av svette før halve dagen er omme (Det skjer forresten med eller uten vifte når man er utendørs). Det er også helt umulig å sove om natta uten vifte. Svetten pipler, og ansiktet ditt klistrer seg til puta og lakenet. Når du da i tillegg ikke får dusje når du står opp om morgenen, så føler du deg ganske ekkel;-) Men det hjelper å tenke på at de som bor utenfor storbyene her i Afrika – ikke har verken innlagt vann eller strøm. Vann og strøm er en gode, ikke en rett. Får et litt annet syn på hvor utrolig godt vi har det hjemme i Norge, og hvor priviligerte vi er:) Jeg kommer sikkert til å nesten gråte av glede når jeg kommer hjem og får ta meg en lang, varm dusj som varer mer enn 2 min, og deretter gå å legge klærne mine i vaskemaskina:) Vi er heldige!

EDIT: Rett etter at jeg skrev dette, gikk vi uten vann i 6 dager, så kom det på et par timer, og så forsvant det igjen. Så nå er det ny rekord;-)

SKORPION I SKITTENTØYET

En annen ekkel ting er alle ekle insekter og krypdyr. Det kryr av maur, fluer, firfisler, skorpioner, rotter, og edderkopper her. Med insektsspray og litt årvåkenhet så går det meste bra, men igår skulle jeg vaske klær, og vi hadde lagt klærne i bløtt siden kvelden før. Idet jeg tar opp ei bukse og tar hånda på innsiden av den for å vaske den, kjenner jeg at jeg tar hånda borti noe ekkelt – og da er det en giftig rød og hvit skorpion! Den var heldigvis druknet, noe som var bra for meg, da de er veldig aggressive og giftige, og jeg tok rett på den. Æsj, det var utrolig ekkelt, og jeg kommer til å sjekke klærne mine ekstra nøye før jeg tar de på meg fra nå av!

WHAT GOES AROUND, COMES AROUND

En ting som fascinerer meg veldig med denne kulturen er at stort sett alle er så utrolig hjelpsomme og gavmilde. F.eks. med haiking. Vi må som regel ta taxi hvis vi skal noe sted her da det er et stykke til byen, osv. Men når vi står ved veien og haiker, er det ofte at vanlige biler stopper, og ikke bare taxier. De aller fleste som har bil her, har pickup, og da er det lett å ta på noen ekstra folk på lasteplanet. Det er ikke like strenge trafikkregler her som i Norge, for å si det slik;-) Her er det bare å presse på så mange som det fysisk er plass til. Og disse personene kunne lett ha tatt seg betalt for å kjøre oss, og vi tilbyr oss ofte å betale dem litt, men de nekter å ta imot. Det er en utrolig mentalitet av «gjør jeg deg en tjeneste nå, så gjør du meg en tjeneste når jeg trenger det», og «du ville gjort det samme for meg». «What goes around, comes around.» Det gjelder også på alle andre områder av kulturen, de er generelt utrolig hjelpsomme og gavmilde.

 

Evangelisering i Pemba

November 14, 2011.

 

Matt 4: 23 – 24 «Jesus gikk omkring i hele Galilea, underviste i synagogene deres og forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og alle slags skrøpeligheter i folket. Og ryktet om Ham spredte seg ut over hele Syria. Og de bar til Ham alle syke mennesker som led av forskjellige sykdommer og plager, både dem som var demonbesatte, månesyke og lamme. Og Han helbredet dem

Jesus er min helt og forbilde i alt. Å være en «kristen» betyr å være Kristus – lik. Kan du se Jesus gjennom disse Outreachhendelsene?

Det er mye skoleopplegg her på Iris basen i Pemba. Mitt valgfag på skolen er «Village outreach». Minst en gang i uken leder jeg et team på ca fem personer og en tolk som skal evangelisere i lokalområdet. Nå sist fredag gikk vi en i en landsby. I denne lansbyen var det mange muslimer, så det var ikke så enkelt først å få folket til å høre om Jesus. Vi stilte oss på et av gatehjørnene og spurte en gruppe om de noen gang hadde sett mirakler.

De sa nei, og jeg spurte om de ville oppleve mirakler og se det med egne øyne akkurat nå? Nysgjerrige sa de ja. Jeg bad dem om å hente de syke til oss. Fem stykk som var syke kom. Noen hadde problemer med tenner, ei jente hadde en veldig vond fot som var hoven og full av betennelse. Noen andre kom med sine plager. Alle ble helbredet momentant ved bønn, det skapte nysgjerrighet, og endte med at fem stykk ville bli frelst med en gang. To av de var muslimer som forlot islam med en gang og ville bli kristne da de så miraklene som skjedde. Siden vi ikke hadde det travelt, tok vi oss tid og underviste litt om Den Hellige Ånd. De ville ha Den Hellige Ånd og Hans kraft for å fortsette tjenesten «helbrede de syke». To av disse jentene som ville ta denne tjenesten videre begynte umiddelbart, de bad for sin venninne som ble momentant helbredet i foten. De var veldig begeistret over mirakelet som skjedde så raskt under deres egne hender.

Helbredelser opplever vi nesten daglig her. Igår gikk jeg forbi en mann. Før jeg gikk forbi han, fortalte Gud meg at han hadde mageproblemer. Jeg spurte ham om magen, og det stemte at han hadde problemer med magen. Smertene kom når han spiste mat. Jeg fikk be for han, det virket ikke som han hadde veldig tro på at det hjalp, siden han ikke viste noe begeistring. Jeg spurte om han var blitt frisk, han sa han måtte spise noe først før han kunne si noe om det. Flere timer senere møtte han meg tilfeldig på strandgata, hvor han lyste av glede og fortalte meg at han var blitt helbredet. Han hadde spist mat uten noen som helst problemer.

Det er veldig mange bøker man må lese iløpet av skoletiden her, men nå er jeg straks ferdig med skolepensumet, så da håper jeg på å få bedre tid til å leve ut evangeliet enda mer. Evangeliet er gode nyheter!

– Stig Ove

 

Bush outreach

November 14, 2011.

 

22-300x225

Uke 7 av Harvest School er påbegynt allerede! Dagene flyr skummelt fort avgårde.. Nå er det bare 3,5 uker til vi drar herifra. Samtidig føles det ut som om vi har vært her i evigheter allerede. Tid er et rart fenomen:)

 

Siden sist så har vi vært på outreach i bushen. Vi er delt inn i grupper her på skolen med ca 17 andre internasjonale studenter, og ca 10 pastorer fra den mosambiske bibelskolen i såkalte Color Groups. Med denne gruppa skviste vi oss sammen bakpå lasteplanet på en lastebil, og kjørte 2 timer ut til en landsby uti bushen. Der var det en lokal menighet fra før, men menigheten var svak, og pastoren desperat etter hjelp. Det var veldig tydelig at menneskene i denne landsbyen ikke var vant med hvite mennesker, og de var veldig skeptiske, men likevel nysgjerrige, på oss da vi kom. Vi satte opp teltene våre på et lite område de hadde tildelt oss, og gikk lengre inn i landsbyen for å sette opp Jesus – filmen. Det er en film som viser evangeliet, oversatt til deres lokale språk og dialekt. Først tiltrakk vi folket med dansing og musikk, og så viste vi filmen. Etter det inviterte vi folk fram til forbønn og for å bli frelst. Mange mirakler skjedde, det var så mange folk og mye kaos i forbønnsrekkene at det var vanskelig å få oversikt over alt som skjedde. Men noe av det som skjedde var:

 

17-225x300

 

  • En blind, eldre mann fikk synet tilbake, vi testet vanlig syn og farge syn. Dette mirakelt fortalte han om på scenen etterpå.
  • En man som har vært febersyk ogmentalt syk med kroniske smerter i hele kroppen. Han hadde slike smerter at han nesten ikke kunne gå og bevege seg. Denne mannen ble momentant helbredet når vi bad for han.
  • Mange ble helbredet for forskjellige kroniske smerter i armer, ben, rygg, hode o.l.
  • Minst femti stykk ble frelst på kveldsmøte.
  • Mange kvittet seg med objekter de hadde fått av heksedoktoren for beskyttelse mot ånder. Vi klipte av mange slike spesielle bånd de hadde rundt armer, føtter, rundt magen, og andre objekter de hadde i hjemmene sine. Dette gjorde de fordi de ville omvende seg fra okkult praksis til å bare tro på Jesus for alt.

Neste dag begynte dagen allerede før kl 05, da mosambikerne begynte å bråke og lage frokost rett utenfor teltet vårt. Vi brukte litt tid på morgenen til å leke med barna og dele ut mat til de. Det var utrolig fint å se hvor høflige og ærlige de var, i motsetning til barna i byen og rundt Iris – basen som er så vant til å tigge og lyve for å få mat og penger. Jeg fikk meg fort noen venninner som fulgte meg rundt resten av dagen og sloss om å holde meg i hånda:)

 

Så delte vi oss opp i grupper og gikk på husbesøk. De snakket ikke portugisisk i denne landsbyen, kun det lokale språket makua, så vi måtte ofte ha to tolker, da det var få som snakket godt både portugisisk, makua og engelsk. Det skjedde mange fine mirakler på disse husbesøkene, bla. en syk liten baby. Moren hadde fått et bånd av heksedoktoren for å ha rundt midja hans for at åndene skulle beskytte ham. Dette er en helt vanlig tradisjon som alle tar del i når de får en baby. Vi fortalte barnemoren om Jesu kraft, og at Han kan helbrede og beskytte familien hennes, og at åndene vil bare gjøre de syke, ikke beskytte de. Så hun tok av heksekraftbåndet, og momentant ble babyen helbredet.

 

På kvelden, etter leking med barna igjen og prøve å kommunisere med «mama´ene», kjørte vi til en landsby i nærheten og gjentok opplegget fra kvelden før.

 

Jeg ELSKET å være i denne landsbyen, og se hvordan ekte afrikansk landsbyliv er! Da jeg kom til Pemba, og Iris-basen, ble jeg litt skuffet, da det var veldig god standard og mer modernisert enn hva jeg hadde forventet av Afrika. Er selvfølgelig glad for at vi lever godt her, men det var ikke helt slik jeg hadde sett for meg at det ville være å bo i Afrika. Men når jeg kom til denne landsbyen, og så hvordan de levde, og det samholdet og fellesskapet som var der, så følte jeg at noe falt på plass i hjertet mitt – dette var det jeg lengtet etter! Dette var drømmen som har ligget på hjertet mitt i åresvis. Jeg har virkelig lyst til å bo i en sånn landsby, iallefall for en periode, når vi flytter ned til Afrika:) Det blir veldig spennende å se hvordan livet blir!

mamma131-300x225

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litt fordringer i planene våre

November 14, 2011.

 

39-769x1024

 

Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere om noe som Gud har snakket til oss om mens vi har vært her. Tidligere så har jo vi selvfølgelig tenkt at siden Gud har kalt oss til Afrika, så skal vi reise ned umiddelbart etter skolen. Men et par uker før vi
reiste ned hit fant vi ut at jeg er GRAVID, og vi tenkte da at vi reiser hjem til jul og blir til etter fødselen, og så reiser vi ned til sommeren. Men for noen uker siden, etter en av Rolland Bakers skoletimer, sa jeg til Gud at jeg ville overgi alle mine planer og ønsker til Ham, og at om Han så ville vi skulle reise ned ei uke etter fødselen, så ville jeg gjøre det, om det var det Han ønsket. Og da hørte jeg Gud si til meg, i en tydelig indre stemme: «nei, ikke stress. Jeg har planer for dere i Mo i Rana også, dere skal få se mange folk frelst der og i Norge før dere tar steget til Afrika. Hold dere til min timing, ikke gå foran Meg.» Og senere på dagen spurte jeg Gud i bønn hva Han mente med dette, og hva en tjeneste i Mo i Rana vil se ut som, og hva vi skal begynne med når vi kommer dit på nyåret, og Gud viste meg kjempetydelige og konkrete nøkler Han vil gi oss, og hvordan vi skal gå fram.

 

Dette sjokkerte meg litt, for jeg hadde alltid trodd at jeg kun hadde kall til Afrika, men samtidig er jeg veldig glad for at Gud har talt konkret om planene Han har for oss, og at vi ikke bare reiser hjem som en venteperiode før vi reiser ned, men at Han vil bruke oss sterkt i Norge også:) Og vi har fortsatt kall til Afrika og skal flytte ned hit, men nå vet vi at Gud har planer for oss i Norge først. Jeg er ikke like stresset på å komme ned til Afrika fortest mulig, men er mer opptatt av å følge Guds tidslinje på ting, og å gå i Hans vilje i alle ting. Tidsperiode vet jeg ikke helt, men ca 1-2 år. Men venter på mer konkrete instrukser om det:) Men det blir utrolig spennende! Vi gleder oss veldig til å være i Mo i Rana en stund og se hva Gud vil gjøre gjennom oss der og i andre steder i Norge.Og så blir det også veldig kjekt å få være litt nærmere familie det iallefall første året som nybakte foreldre, før vi tar det store steget til Afrika

 

 

Uke 4 på Harvest School

Oktober 27, 2011.

 

Hei igjen alle sammen!:)

Det går fortsatt veldig bra med oss, dagene går utrolig fort, og det er stort sett det samme – skole, fellesskap, møter, og ekstrem varme! Det er mellom 38-40 gr her nå, og det er mildt sagt ubehagelig. Og de sier november blir enda varmere – spent på hvordan det blir! Vi reiser også på outreach ut i bushen neste helg, det blir spennende. Vet ikke hvor vi skal henn enda, men kjøreturen dit (sittende bak på lasteplanet) blir på 4-8 timer.

Det er veldig travelt på skolen her, og mye å gjøre hver dag. Det er endel oppgaver, og mye møter og arrangamenter. Alt fra språklæring, til praktisk misjon, møter, klesvask(tar en del lengre tid for hånd…), grupper, og mye annet. Samtidig er det mye tid på å bruke tid med landsbybarna og på de andre studentene på skolen.

Noe som er litt spesielt her i kulturen, er at det ikke er godtatt for menn og damer å holde i hender dersom de ikke er gift (ikke da heller egentlig, de viser aldri følelser offentlig). Men for menn, så sier det at dere er gode venner og respekterer hverandre, om dere holder hverandre i hendene. Vi så tilogmed to politimenn som gikk og holdt i hendene, mens de holdt AK-47 i den andre hånda;-) Var et litt absurd syn for oss! Og når vi gikk hjem ifra markedet her en dag, kom det en mosambisisk bibelskoleelev og tok Stig Ove i hånda, og de leide hender – hele veien hjem!! Ca 20 min. Det så skikkelig merkelig ut, og for ham var det skikkelig utfordrende å gøre det, men han visste hvilken betydning det hadde for mosambikeren, så han gjorde det.

 

Endelig oppdatering ifra Mosambik!

Oktober 19, 2011.

 

Beklager lite og dårlig oppdateringer, men det er ekstremt dårlig internettilgang her, og på de få internettkafeene som har det, er det ofte nede, og så tregt at det ikke går ann å bruke det. Har strevd ekstremt lenge med å prøve å sende mail og legge ut innlegg her.

Nå har vi vært her i 2,5 uker, men føles ut som om vi har vært her en måned allerede. Så mye inntrykk, så stor kontrast fra hva vi er vant med, og så mye som skjer hele tiden!

Alt i alt, så storkoser vi oss! Det er fantastisk å være i Afrika, å få lære om misjon, å få elske barna som er desperate etter kjærlighet og oppmerksomhet, og å få kose oss i varmen med 300 andre studenter fra hele verden som er sultne på mer av Gud:)

Det er vanvittig stort arbeid de driver her:
* Det bor 170 barn på barnehjemmet her, og de holder på å bygge et babyhus hvor de kan ta imot 22 nye babyer, da barnevernet ofte kommer med nye barn som trenger nytt hjem
* De har bibelskole for et par hundre mosambiske pastorer som de betaler husly og mat for, da de ikke har råd til det selv
* De har barneskole med 400 elever
* De har syskole for 90 enker og fattige mødre hvor de lærer de og sy, og selger skjørt og andre produkter, og deretter kjøper de mat og klær til damene som de får med seg hjem til familien sin. De blir også disippelgjort i denne syskolen, mens de syr.
* De har Mercy Ministry hvor de har 480 enker og fattige mødre som lærer å lage smykker,(som de selger og fortjenesten også her går til damene), og hvor de gir ut 10 kilo ris og bønner hver måned til damer og menn som kommer og trenger mat. De har disippelgjøring og undervisning, og så går de hjem med mat til familien sin etterpå. De får også hjelp til å skaffe seg klær, og alt annet de trenger.
* De har også et team som hver uke reiser ut til folk i landsbyene som trenger å få taket sitt fikset. Takene her er laget av strå og bambus og blir fort ødelagt, og spesielt nå når vi nærmer oss regntiden, er det veldig viktig å ha tett tak.
* De har en klinikk hvor alle som er syke kan komme og få hjelp, og de holder for øyeblikket på å bygge et stort sykehus på området
* Det er et team som reiser ut i bushen hver uke med masse morsmelkerstatning, og de møter nybakte mødre som trenger hjelp med amming, som har underernærte babyer, og unge mødre som har brystbetennelser og andre problemer knyttet til morsrollen. De har 48 babyer som de gir melk til og elsker på hver uke. I denne kulturen er kvinner hovedsakelig til for å føde barn, og dermed er målet ofte å gifte seg tidlig, ofte 14 – 15 år, og deretter bli gravid så fort som mulig. Det fører til at det er mange unge tenåringsmødre som ikke har fått noen råd eller kunnskap om amming, og når de får problemer med amminga og ikke får melka ut, går det så langt at melka eksploderer inne i brystet, og de får store betennelser og sår.
* På søndager etter gudstjeneste er det åpen lunsj for absolutt alle som vil ha, som alltid er godt over tusen folk til sammen!
* De har hver kveld disippelgjøringsgrupper for gutter 14 – 18 år, og 19 – 25 år, hvor de får middag og blir disippelgjort. Dette er for det meste 1.generasjons kristne, som kommer ifra muslimske familier.
* De har team som 2 ganger i uken drar til sykehuset og fengselet, og ber for syke og tjenestegjører der.
* De har program for å lære de eldre barna opp til å bli gründere, de har startet en restaurant, som tenåringene er med å styrer, og de lærer dem om regnskapsføring, salg, og ansvarsbevissthet.
* De har evangelisering i nærliggende landsbyer hver uke, hvor de ber for syke og sprer evangeliet.
* De har også disippelgjøringsgrupper og matutdeling til yngre barn hver uke

Så som dere skjønner så er det et stort arbeid! Det er et stort privilegium å få være med på alt dette. Hver uke har vi skole man – tors fra 08 – 13, og språklæring, kveldsklasser, grupper med mosambikerne, og andre ting på kveldene. Fredager har vi vår praktiske misjon, og deretter har vi fri lørdag, og søndag er det gudstjeneste. Gudstjenestene her er morsomme – de varer i tre timer, hvor 80% er lovsang og dans, og de tolker alt til både engelsk, portugisisk og makua. Portugisisk er det nasjonale språket, mens makua er det lokale stammespråket. Og alt går så fort, så man får kun med seg en brøkdel av hva de sier. Men morsom opplevelse:)

Vi var på praktisk misjon på fredag – jeg var å lekte med babyene/småbarna, og Stig Ove var på evangelisering i landsbyen. Barna var fra 2 – 6 år. De har stadig barnevernet og folk som kommer til de med babyer som trenger hjelp og et hjem, men for øyeblikket har de sprengt kapasitet og kan ikke ta imot noen nye. Men de holder på å bygge et helt nytt babyhus hvor de har plass til 22 babyer, fra 0 – 2 år. Da får de også separert de minste barna fra de litt større, det kan fort bli litt for røff lek med 20 barn med alderssprang fra 2 til 6 år, og 4 «tias» (portugisisk for tanter) som skal holde øye med dem, og også lage mat, rydde og vaske klær.
Det var helt greit å leke med babyene og småbarna, men følte ikke at jeg gjorde noe fra eller til, og de portugisiske tantene som jobber der snakker ikke engelsk, så er vanskelig å kommunisere med de, og å vite hva de vil vi skal gjøre. Misjonæren som skulle vise oss og være med oss, var en time forsinket (This is Africa…!), så vi satt der egentlig bare en time og holdt småbarna og lekte litt med de. Etter at hun fant hun fram leker som de hadde bortgjemt i en kasse (de kan ikke ha de fremme hele tiden, da blir de ødelagt), og vi lekte litt med de, før vi fulgte de største barna, 4 – 6 år til forskolen, og gav de minste barna et mellommåltid og la de.

På Stigs praktiske misjon var de på evangelisering i en nærliggende landsby, hvor de delte seg opp i smågrupper, og Stig var leder for sin gruppe. De så masse kule ting skje; 3 døve ører som åpnet seg(ei jente var totalt døv på begge ører), masse magesmerter, hodesmerter, osv momentant helbredet. Alle de andre på teamet hans ble helt sjokkert og overveldet, og hadde aldri trodd de skulle oppleve så mye. Et annet team kom tilbake med rapporter om at de hadde hatt en bra samtale med en mann, og fikk sådd inn i han, og så kommer Stig og hans gruppe med de mirakelrapportene! Han har også vært både på stranda og i landsbyen ellers i uka og sett masse helbredelser. Han koser seg:)

Nå begynner det å bli varmt her! Jeg trodde at sånn som det var første uka, det var sommer, og at det ikke ble varmere, men fikk vite at nå er det bare vår, sommeren er ikke begynt engang.. De siste dagene e det skikkelig ubehagelig varmt, og tenk at det blir mye verre.. Om et par uker får barna tre måneder sommerferie fordi det er for varmt for dem å gå på skole, det sier litt! Det er utfordrende å drikke nok, noe som Stig har fått erfare. Han ble dehydrert og syk fordi han drakk så lite, så nå har han forhåpentligvis lært;-)

Der hvor Guds kraft er, der vil også djevelen være. Det sies at Nord – Mosambik (her i Pemba) er der hvor heksedoktorene reiser fra hele landet for å bli trent i heksekunster. Og Iris – basen, hvor så mye fantastisk skjer, er selvfølgelig et stort angrepspunkt for dem. Vi vekkes ofte på nettene og høre at folk står utenfor muren og roper forbannelser over basen, og det er blitt funnet gjenstander som er innviet til heksekunster flere steder på basen og i mange av bilene. På samme tid brøt mange av bilene på mystisk vis sammen, 80 stykk ble samtidig mystisk syke, og det er konstant folk som er syke med symptomer legene ikke skjønner noe av, og vi mistet samtidig vannet i mange dager. Noen av barna som bor på barnehjemmet begynte også å gjøre unaturlige onde ting – som å med vilje trampe ned ei jente med en hest.. Så vi har brukt litt tid på å salve basen og på åndelig krigføring. Litt action må man ha;-)

Dette ble et ekstremt langt innlegg, uten bilder, men får ikke til å laste opp bilder pga den trege internetttilgangen.

Håper alt er bra hjemme i Norge!

– Stig Ove og Linda

 

Straks avreise til Mosambik!

September 29, 2011.

 

Hei!

Da skal vi bare sove noen få timer, før vi reiser! Turen går først til London via Amsterdam, og deretter til Pemba via Johannesburg. Tar nesten 1,5 døgn tilsammen, men det går bra – den lange turen blir nok fort glemt når vi kommer ned dit! Gleder meg så enormt mye til å endelig reise til AFRIKA – og til å se og oppleve det fantastiske arbeidet Heidi Baker driver i virkeligheten. Det blir nok helt annerledes enn å lese om det og se det på film:)

Skal prøve å få oppdatert dere litt om hvordan det går og hva vi opplever med jevne mellomrom når vi har internettilgang. Håper dere vil følge med oss, og stå gjerne med oss i bønn!

Her er vi om to dager!